Valget av Qatar som åsted for Sports Awards utløste den danske reaksjonen. Nok er nok.
I Danmark går styret nå inn for å melde organisasjonen ut av AIPS, det internasjonale sportsjournalistforbundet. Bakgrunnen er irritasjon over år med hvordan organisasjonen har framstått og det famøse valget av Qatar som åsted for utdelingen av Sports Awards.
Danskene vil ha sin ekstraordinære generalforsamling i august for eventuelt å vedta dette.
Norge har i årevis vært kritiske til AIPS, vi har ikke valgt utmeldelse, men vil selvsagt ta diskusjonen i kjølvannet av danskenes valg. De ønsker å opprette et nytt internasjonalt nettverk av sportsjournalister og ønsker å videreføre det nordiske samarbeidet, som er godt etablert.
Jimmy Bøjgaard, leder av det danske sportsjournalistforbundet, informerte oss tirsdag kveld at styret går inn for utmeldelse, men det må formelt gjøres på en ekstraordinær generalforsamling de vil ha over sommeren. Men holdningen er ganske massiv. for.
Reidar Sollie, leder av NSF, skrev nylig et innlegg til Medier 24 om den aktuelle problemstillingen.
Her er det:
Norsk sportspresse og AIPS
Av Reidar Sollie, leder av Norske Sportsjournalisters Forbund.
Bør norske sportsjournalister være medlemmer av sin internasjonale overbygning AIPS? Det har i årevis vært et aktuelt spørsmål for oss. Valget står mellom ambisjonen om å påvirke en feil utvikling eller å gi opp.
VGs kommentator Leif Welhaven stiller helt relevante spørsmål i son kronikk «Sportspressevasking må stoppes». Den er aktualisert gjennom AIPS famøse valg om å legge en prisutdeling om den beste journalistikken til en fotballstadion i Qatar. Der det attpåtil er obligatorisk å møte opp for å være kvalifisert til en pris.
I våre øyne kan det ikke bli mer umusikalsk.
All logikk skulle tilsi at denne seremonien skulle vært lagt til den ordinære AIPS-kongressen i Roma til høsten der alle medlemsnasjonene har mulighet til å møtes.
Dette har vi signalisert til ledelsen i AIPS som hevder valget av Doha ikke er styrt av sponsorer, men at prisutdelingen måtte skje før sommeren og at Doha var et godt valg. I Danmark har dette startet en debatt om utmeldelse. Vi ønsker den velkommen.
Litt bakgrunn: AIPS er altså en internasjonal organisasjon for sportsjournalister som har eksistert i snart hundre år, og dens praktiske funksjon er at den har kontakt med kommende arrangører av store mesterskap om pressens arbeidsforhold, og fordeling av akkrediteringer til de forskjellige land, særlig i forbindelse med olympiske leker. 160 land i alle verdensdeler er med, om lag 9500 journalister og fotografer er medlemmer.
Men vår erfaring er at AIPS samarbeid med de store idrettsorganisasjonene har ført til mer samrøre enn samarbeid. På AIPS-kongressen i Doha (selvfølgelig) i 2016 holdt undertegnede et innlegg på vegne av Norden med krav om større fokus på sportsjournalistikkens utfordringer og større fokus på de stoffområdene som de senere årene har eksplodert. Vi pekte også på de høyst etiske problemene ved at stedsvalg for AIPS-kongresser var styrt av tunge sponsorer og tvilsomme regimers ønske om å være vertskap.
Vi fikk svar fra AIPS-presidenten om at vi presenterte «principles from heaven», med andre ord urealistiske drømmerier.
De senere årene har vist at det neppe stemmer. Av positiv utvikling de siste årene er at AIPS har styrket faglig utvikling gjennom en rekke seminarer om korrupsjon, kampfiksing, likestilling og doping. Under pandemien økte aktiviteten ytterligere gjennom digitale seminarer som var enklere både å organisere og å delta i.
I tillegg til dette har man satt i gang det årlige «Sports Awards» som har løftet noe av verdens beste sportsjournalistikk opp og fram, og der vi konstaterer at noen av verdens størst mediehus er med i konkurransen i en rekke kategorier. Dagbladet gikk helt til topps for to år siden med sin artikkelserie om skismurningens helsekonsekvenser, noe som også har ført til regelendringer i FIS. Og VG var altså blant finalistene i år med sin serie om overgrep innen norsk idrett, som også var vinneren av vår egen awards-seremoni i Bergen i fjor høst.
Den er nå plassert på 4. plass i AIPS-systemet etter den høyst spesielle avgjørelsen at man må være til stede i Qatar for å kunne bli en vinner. Det er jo like ulogisk som det er sant.
AIPS (L'Association Internationale de la Presse Sportive) er organisert slik at hvert medlemsland betaler en ganske lav årlig kontingent mens hvert nasjonale forbunds medlemmer som ønsker det, kan bestille eget pressekort (AIPS-kort). Det er innehaverne av disse kortene som telles som AIPS-medlemmer. Noen arrangører krever AIPS-kort for å kunne akkreditere seg til mesterskap eller konkurranser, men i det store bildet er ikke det noe krav.
I Norge har vi drøyt 500 medlemmer i Norske Sportsjournalisters Forbund, mens vi har bare om lag 40 medlemmer med AIPS-kort. I andre land er det kollektiv innmeldelse i AIPS, noe vi har valgt ikke å gjøre. I mange år frarådet vi faktisk medlemmene å bestille AIPS-kort, mens vi har valgt å opprettholde det nasjonale medlemskapet av rent pragmatiske årsaker ved å ha innflytelse på hvor mange akkrediteringer norsk presse kan få ved for eksempel OL og VM.
Utmeldelse eller ikke? Boikott? Da er alltid mitt motspørsmål: Hva ønsker man å oppnå?
Ja, vi kan melde oss ut og gjennom det vekke litt oppsikt i øyeblikket. Gjør flere det, vil AIPS få et troverdighetsproblem. Vi kan velge å engasjere oss sterkere i AIPS-arbeidet, noe vi til nå ikke har prioritert av ressursmessige årsaker. Vi må minne om at vi er en organisasjon basert på frivillighet.
Vi er nå i dialog med våre nordiske kollegaer om det som skjer og hvordan vi bør gå fram. Vi har også kontakt med kollegaer i Nederland, Tyskland og Belgia som er like kritiske som oss. I oktober er den ordinære AIPS-kongressen i Roma der det blant annet skal velges nytt styre i AIPS.
Jeg ville valgt å se an den før vi konkluderer.