Navn: Petter Kalnes
Alder: 50 år
Sivilstand: Gift, tre barn
Arbeidsplass: Sarpsborg Arbeiderblad
Reisedøgn i året (på arbeid): 15
Jeg fikk stafettpinnen av: Rune Edøy i Tidens Krav
Mitt første oppdrag som sportsjournalist: Jeg startet i Dagbladet Sarpen (som gikk inn i 1991) som 15-åring. Syklet rundt i Sarpsborg-distriktet og dekket lokale fotballkamper. Mener å huske at mitt første oppdrag var på Mobakken, banen til Borgen IL.
Hva står på dagsorden hos deg akkurat nå: Som nyhetsredaktør med sportsansvar er det mange ulike ting. Akkurat nå forbereder vi innspurten av fotballsesongen – og planlegger blant annet podkast- og tv-sendinger i den forbindelse.
Hva dekker norsk sportspresse for lite av: De lokale mediene er for lite opptatt av de «utenomsportslige» sakene – forbund, krets, politikk. Vi blir fanget i et mønster der forhåndsstoff og dekning av spesielt topplagene våre blir altoppslukende. Det er en naturlig konsekvens av at vi vet at leserne ønsker stoff om våre beste lag, men det gjør at vi nok går glipp av mye godt stoff.
Hva er det neste sportsarrangementet du skal på som ikke er jobb: Håndballkamp med Tune IL i 5. divisjon. Med tre døtre har jeg satt ufattelig mange håndballkamper opp gjennom årene, nå er det kun 17-åringen som fortsatt spiller aktivt.
Sportsøyeblikket du aldri glemmer: Må nok svare todelt her: 1) Jeg var til stede da Jens Arne Svartedal tok OL-sølv på lagsprinten i Pragelato i 2006. Jeg hadde fulgt Svartedal helt fra han ble juniornorgesmester i Steinkjer i 1996. At 15-kilometeren og stafetten ble en eneste lang norsk smørebom, var ikke fullt så morsomt. 2) Jeg kommenterte på direkte tv da Ole Jørgen Halvorsen scoret på straffespark for Sarpsborg 08 mot Maccabi Tel Aviv i Netanya, Israel 20. august i fjor. Scoringen sendte Sarpsborg 08 til gruppespillet i Europa League. En helt surrealistisk opplevelse for en som dekket Sarpsborgs beste lag da det spilte i 3. divisjon….
… og ditt pinligste eller rareste øyeblikk på jobb: Det har vært en del rare episoder. Men jeg husker fortsatt en av de første jobbene jeg gjorde for Dagbladet Sarpen. Tok bilder i 2x45 minutter – inkludert et klassisk oppstilt «tommel opp»-foto etter matchen. Problemet var bare at det ikke var noe film i kameraet.
Hvilken kjent profil tok du sist selfie med: Stuart «Pancho» Pearson, min gamle Manchester United-helt.
Pers på 60 meter: Kom aldri under 9 blank, tror jeg.
Hvilken OL-gren ville du ikke havnet på sisteplass i om du skulle stille nå: Har to knær som er ødelagt av at jeg fullførte alt for mange stygge taklinger på fotballbanen, så den grenen tror jeg faktisk ikke finnes.
Breaking news eller graving? Breaking
Mixed zone eller dybdeintervju? Mixed
Snakke eller skrive? Akkurat nå: Begge deler.
Foran eller bak kamera? Foran.
Båndopptaker eller blokk? Blokk.
Klæbo eller Ødegaard? Ødegaard
Topptur eller fotball på puben? Puben
Hva er den største utfordringen for norsk sportsjournalistikk framover: Faget! Vi må opprettholde kvaliteten på innholdet i det vi produserer. Vi vet alt om hva folk vil ha, men vi må sørge for at også framtidens journalister vet forskjell på soneforsvar og mann-mann-oppdekning og kan forklare at det kreves ulike kvaliteter for å gå en langrennssprint eller femmila i Kollen.
Hvilken kollega og/eller hvilket sportsjournalistisk arbeid vil du hylle: Jeg vil gjerne trekke fram Jon Wiik, A-pressens mangeårige sportsleder. En kjernekar av en sportsjournalist, som aldri glemmer grasrota. Et annet forbilde er Reidar Sollie, et bevis på hva kunnskap og innsikt har å si. Jeg skriver mange sportskommentarer selv, og på det området mener jeg VGs Truls Dæhlie på sitt beste var i en helt egen klasse. Han så jeg opp til!
Jeg sender stafettpinnen videre til: Tormod Bergersen, Bergensavisen.