Navn: Wenche Norberg-Schulz
Alder: 40
Sivilstand: Gift
Arbeidsplass: Østlendingen
Reisedøgn i året (på arbeid): Rundt 30-40 ( i et normal-år)
Jeg fikk stafettpinnen av: Atle Wester Larsen
Mitt første oppdrag som sportsjournalist:
Det første jeg husker, er at jeg reiste til Danmark for å intervjue Christian Berge da han fikk jobben som hovedtrener for Elverum Håndball. Ble lettere overrasket da jeg møtte en kar med palestina-skjerf og band t-skjorte i stedet for den "Umbro-nissen" jeg forventet å møte. Skjønte fort at Berge ikke er helt A4.
Hva står på dagsorden hos deg akkurat nå:
Naturligvis mye konsekvensjournalistikk som følge av korona-situasjonen. Heldigvis har håndballen rullet til nå, så jeg har i alle fall hatt mulighet til å dekke noen fysiske kamper - men jevnt over blir det mer konsekvenser enn konkurranser.
Hva dekker norsk sportspresse for lite av:
Jeg tror vel vi generelt kan løfte oss på alt av mindre idretter, og finne gode historier i de aller fleste miljøer som ikke involverer en lærkule av et eller annet slag. Kanskje finner man vel så mye gull i synkronsvømming, brukshest og pickle-ball som i fotballen. Der har jeg definitivt mye å gå på selv.
Hva er det neste sportsarrangementet du skal på som ikke er jobb:
Det aner meg at dette spørsmålet ble formulert før koronaen slo til... Men jeg går snart på hva som helst, jeg altså!
Sportsøyeblikket du aldri glemmer:
Det var et stort øyeblikk da Carl Yngvar Christensen ble tidenes første verdensmester fra Elverum i 2014. Og ikke nok med det, han kunne også rettmessig kalle seg verdens sterkeste mann, etter å ha løftet 1.230 kilo fordelt på tre løft i styrkeløft-VM. Som et slags frampek satt jeg også den gangen og fulgte sendingen fra USA på stream. Ellers må jeg få trekke fram Robert Paulsbyens tittelkamp på hjemmebane i Terningen Arena, og ikke minst Elverum Håndballs publikumsrekord da de møtte PSG i Håkons Hall.
… og ditt pinligste eller rareste øyeblikk på jobb:
I 2005 hadde jeg akkurat flyttet hjem fra England, og fikk umiddelbart jobb som all round-journalist i Hamar Dagblad. Der ble jeg sendt rett på HamKam-trening med to andre journalister som på ingen måte hadde sport som sitt spesialfelt. Tanken var at vi skulle lage litt sånn "hygge-stoff" inn mot seriestart a la: favorittmat, favorittmusikk og den type ting. Det ble bestemt at jeg skulle snakke med utlendingene, ettersom min engelsk var hakket hvassere enn de andres. Jeg gjøv løs på oppgaven og klarte meg egentlig ganske fint helt til jeg var midtveis i et intervju med en kar jeg ikke helt klarte å plassere i farta. Plutselig avbrøt han meg og sa: "du vet du kan snakke norsk?" Det viste seg at det var Eddie Gustafsson, mannen som var relativt kjent som høyaktuell svensk landslagskeeper på den tiden. Og som om det ikke var flaut nok, valgte Eddie også å møte meg med et "Hey, How you doin'" hver gang jeg traff ham etterpå. Det skal også sies at mine to kolleger også dro til med et par skikkelige blundere i samme setting. Først da en ung kar i olajakke kom bort til fotografen vår og spurte om han trengte bilde av ham, hvorpå fotografen svarte: "nei takk, bare spillerne." Personen som spurte var en skadet Petter Vaagan Moen. Og sist men ikke minst ropte den siste av oss "mongo" etter Jan Michaelsen - da han hadde misforstått den danske uttalelsen av Michaelsens kallenavn "Munken." Ståle Solbakken lo så han rullet rundt i gresset i Briskeby. Tror ingen av oss noen gang har glemt den økta der.
Hvilken kjent profil tok du sist selfie med: Slikt driver jeg ikke med
Pers på 60 meter: Irriterende nok ni blank
Hvilken OL-gren ville du ikke havnet på sisteplass i om du skulle stille nå: Føler det er fristende å gjemme meg i kvinnelandslaget i håndball og håpe på mye tid på benken.
Breaking news eller graving? Breaking
Mixed zone eller dybdeintervju? Dybde
Snakke eller skrive? Skrive
Foran eller bak kamera? Så langt bak jeg kommer
Båndopptaker eller blokk? Alltid blokk
Klæbo eller Ødegaard? Klæbo
Topptur eller fotball på puben? Topptur
Hva er den største utfordringen for norsk sportsjournalistikk framover: Utover det åpenbare med dagens korona-problematikk, vil jeg peke på at det er en stadig større utfordring å ikke havne i mixed zone- og kommunikasjonsmølla. Å få snakke med utøvere én til én er hundre ganger bedre for begge parter enn når blodtåka legger seg over en bøling, eller man skal bli fôret med intetsigende sitater formidlet via tredjepart i skriftform. Stadig flere idretter blir mer profesjonelle i det de foretar seg, men kommunikasjonsstrategier og tredjepartsinvolvering er sjeldent bra for sluttproduktet.
Hvilken kollega og/eller hvilket sportsjournalistisk arbeid vil du hylle: Jeg er dypt imponert over Line Andersen. Hun framstår som troverdig, kunnskapsrik og oppriktig nysgjerrig uansett setting, og er flink til å intervjue og lede sendinger på en slik måte at både intervjuobjekt og seer føler at deres interesser blir ivaretatt.
Jeg sender stafettpinnen videre til: Jostein Overvik, VG