sportsjournalistikk

Ja, sportsjournalister skal også være varsomme

Gjelder ikke «Vær varsom»-plakaten for sportsjournalister? Jo, i aller høyeste grad. Men det er ofte i denne journalistikk-sjangeren grensene utfordres. Og dermed tydeliggjøres.

Kjetil Rekdal (t.h.) har erfaring i å være på begge sider av kamera og mikrofoner. Men han er ikke journalist. FOTO: NTB scanpix

Kjetil Rekdal (t.h.) har erfaring i å være på begge sider av kamera og mikrofoner. Men han er ikke journalist. FOTO: NTB scanpix

 Av Reidar Sollie, leder NSF

Det har vært mye debatt i det siste om TV2s korps av eksperter som deltar under deres sendinger. Hvordan kan Petter Northug jobbe som langrennekspert når han selv er en av skiforbundets sponsorer? Hvordan kan Bent Svele kommentere håndballkamper der hans egen datter spiller? Og hvordan kunne Kåre Ingebrigtsen kommentere Rosenborg i Eurosports sendinger kort tid etter han hadde fått sparken i samme klubb? Kjetil Rekdal er en vandrende sitatbombe, men fra hvilket ståsted? Han er ikke journalist, men brukes som ekspert både i Discoverys sendinger og i VGTV.

Utgangspunktet er denne regelen, punkt 2.2 i Vær Varsom-plakaten: «Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»

Utfordringen er størst i de tradisjonelle etermediene rundt deres live-sendinger, men det enkelte oppfatter som samrøre kan man finne i de fleste mediehus. Lars Tjærnås er ansatt i Vålerenga, men skriver i Aftenposten, riktignok uten å kommentere Vålerenga. Eirik Huseklepp er fotballekspert i Bergens Tidende og i A-medias livedekning av breddeidrett nedover i divisjonene vrimler det av kommentatorer som ofte er direkte involvert i klubbene eller sporten de formidler.

 VG er inne på rettighetssiden til den norske Eliteserien, og bidrar på den måten økonomisk til en industri som i stadig større grad trenger et kritisk blikk på seg. Håndterer de det? Jeg vil svare ja.

I den ideelle verden kunne man lagt ned forbud mot alt dette. Men skal man kneble viktige kunnskaps-formidlere fordi de i en eller annen form kan kobles til idretten de formidler? Jeg mener nei. Men det har vært foretatt vurderinger som er lett å stemple som feil. Disse vurderingene er en del av redaktøransvaret som utføres hver dag.

 Det vi trenger er økende bevissthet rundt journalistikkens irrganger og kontinuerlig debatt slik Medier24 har bidratt til i dette tilfellet. Og vi trenger full åpenhet om hvilke bindinger de enkelte stemmer har, slik TV2 prisverdig har tatt initiativ til ved å offentliggjøre alle sine kommentatorers roller når de ikke sitter bak en mikrofon.

 Få felt innen journalistikken har flere sjangere enn sport. Kjøp og salg av rettigheter utfordrer hele fundamentet. Sport skal formidles som underholdning, samtidig som det skal behandles kritisk journalistisk. Det er disse avveiningene norske redaktører må ta hver eneste dag. Og de sitter i mediehus som finansierer store deler av dagens toppidrett. Den økonomiske galskapen i internasjonal fotball er delfinansiert av mediene. Paradoksene er mange og synlige. 

Ordet «sportsjournalistikk» er stigmatiserende og burde egentlig vært gravlagt. Det vi driver med er journalistikk om sport. Der nyhetsdekningen er viktigere enn noensinne i en sportsverden full av økonomisk kriminalitet, doping og betydelig offentlig ressursbruk.

Sportsjournalistikken i Norge ble født under OL i Stockholm i 1912 der norske aviser for første gang trengte redaksjonelt stoff om sport.  Alle flokket seg rundt pioneren Per Chr. Andersen som da jobbet i et eget magasin for idrett. Etter OL ble han engasjert i Socialdemokraten (senere Arbeiderbladet og Dagsavisen) før han gikk videre til Aftenposten og NRK. Han hadde verv i NFF (tok ut landslaget!), han var fotballdommer, han stiftet klubber. Og han skrev og snakket om alt sammen.

Da var ikke Vær Varsom-plakaten oppfunnet. Vi har kommet noen skritt videre. I de sosiale mediers tid er det viktigere enn noen gang med redaktørstyrt innhold. Vi lever av troverdighet. Den kan bare ivaretas med full åpenhet om hvordan vi jobber og hvilke bindinger vi måtte ha. 

PS. Undertegnede er sportsleder i Dagsavisen og leder av Norske Sportsjournalisters Forbund. Har hatt verv i Korsvoll Idrettslag, og har dermed vært en del av den store paraplyen norsk idrett. 

VG vant pris for årets sportsdekning

Idrettspresident Tom Tvedt og VG-kommentatot Leif Welhaven har hatt mange diskusjoner. Her er de i åpenbart godlune. FOTO: Berit Roald/NTB scanpix

Idrettspresident Tom Tvedt og VG-kommentatot Leif Welhaven har hatt mange diskusjoner. Her er de i åpenbart godlune. FOTO: Berit Roald/NTB scanpix

Football Leaks, der VG var en del av et internasjonalt nettverk, ble kåret til årets sportsdekning under mediedagene i Bergen.

Her er juryens begrunnelse:

– Den største sportsnyheten noen har avdekket i året som gikk. Et imponerende arbeid. Dette er grave journalistikk på høyt nivå. Dekningen står som en påle og er godt krydret med Welhavens gode kommentarer. Dette er viktig for hele fotballverdenen, og VG evner også å ta den ned helt på lokalt nivå, skriver juryen.

På årsmøte til NSF i fjor høst var VGs Leif Welhaven tilstede og redegjorde for omfanget og hvordan redaksjonen jobbet med det omfattende materialet.

Vi andre sportsjournalister gratulerer VG med prisen!

Siste runde med Per Jorsett

Per Jorsett der han faktisk jobbet, som revisor i Bykreditt. FOTO: Ivar Aaserud/NTB scanpix

Per Jorsett der han faktisk jobbet, som revisor i Bykreditt. FOTO: Ivar Aaserud/NTB scanpix

Per Jorsett ble 98 år gammel. Han holdt orden på rundetidene helt til slutt.

De fleste mennesker blir kjent for profesjonen sin, ikke hobbyen. Da jeg satt i stua til Per Jorsett på Ullern for fem år siden, syntes han det selv var et paradoks: – Jeg var jo aldri fast ansatt som sportsjournalist!

Men det er NRK-stemmen fra 60- og 70-tallet som sitter igjen. Den gangen nasjonen kunne gå av skaftet for en rundetid på skøyter under 31 blank, holdt Per Jorsett roen, uansett hva som skjedde foran øynene hans. For det viktigste var å holde orden. For skøytestatistikerne måtte ha orden. Og riktige tall i skjemaene sine.

Når det kom «to bak Maier», ble vi beroliget. Vi ble stort sett beroliget av Per Jorsetts sonore røst. Gikk det helt galt, tok han det også med fatning.

For han var jo revisor. Det var nesten 50 år i «Den østenfjelske Bykredittforening», senere Vital, han fikk Kongens fortjenstmedalje for.

Da han begynte som frilanser i «Sportsmanden» etter krigen, kom OL i Oslo veldig raskt. Men for å komme inn og se «Hjallis» avsluttende 10.000 meter på Bislett måtte han kjøpe billett. Han var jo «bare» frilanser.

Idrettsgallaen hedret han og makker Knut Bjørnsen med hedersprisen i 2005. Slik er det jo ikke lenger. Det er lenge siden det bare var noen få utvalgte stemmer som snakket til nasjonen.

Han engasjerte seg i Norske Sportsjournalisters Forbund som kasserer og sekretær i en årrekke. Til 60-års-jubileet skrev han vår historie. Men det tok tid før han ble medlem. - Det måtte opp til avstemning i styret i NSF fordi jeg bare var frilanser, fortalte han under vårt lunsjmøte.

Men Per Jorsett holdt såpass orden at han for sju år siden sendte sin egen nekrolog til NRK. Han hadde skrevet så mange av dem, at sønnen Ole-Jacob foreslo at han også kunne skrive sin egen. Ifølge den skulle han bli 106 år gammel.

Det viser hvilken ambisiøs plan han hadde. Men selv for Per Jorsett ble det en siste runde. Et varmt, støttende og lojalt menneske som etterlater seg barn barnebarn, oldebarn og tippoldebarn, kan hvile i fred.

Reidar Sollie